top of page

In memoriam Sven Åge Birkeland

08.03.1960 - 18.07.2022

Sven Åge Birkeland passed away on Monday 18 July 2022, after two years of serious illness. It was a peaceful moment, and he was surrounded by his closest family and friends.​​

This web page is dedicated the memory of Sven Åge. If you have any words you would like to share with us, send us an email marked "Sven Åge in memorian" to

Your words will be published below. Feel free to write in the language of your choice.

From Anne-Cecile

Rest in Peace dear Sven Åge


We love you and you will be incredibly missed!

Sven passed away yesterday. For the past two years, he dealt with an aggressive alien in his brain; and kept all the way his strength and calm.

So much to say about Sven… An extraordinary man, who lived joyfully and fearlessly, enjoying every single moment of life, surrounded with loving family, great friends and colleagues from near and far.

An inspiring fighter and a free spirit, generous, radiating, loving, funny and elegant, connecting with people anywhere and in all circumstances. He has dedicated his life to performing arts, helping and making great things happen at BIT Teatergarasjen, being adventurous, persistent, endlessly breaking new grounds, making bold choices, with a powerful vision, ongoing curiosity and faithful support to many artists and artistic trajectories.

His sparkling eyes and radiant smile were also his signature - always with a cig!

It was golden love and blissful happiness to be part of your life, Sven. Life is too short! Your loss is painful and I am gonna miss you so much. You will never be forgotten.

Be good! as you would always say. Safe travel my love

From your colleagues at BIT Teatergarasjen

It is with great sadness that we write this text. Although we have known that his passing was imminent, it has been impossible to prepare for this. We have lost an inspiring, fearless, and adventurous artistic and managing director.

Sven Åge studied cultural sociology and aesthetic subjects at Stavanger University College, and later theater studies at the University of Bergen. In 1983, he was part of establishing Bergen Internasjonale Teaterfestival, which later became a year-round operation of BIT Teatergarasjen. Here he established the biennials Oktoberdans (1997) and Meteor (2001).

He has also curated art and performing arts programs for other international institutions, and has held several board positions, including for Kulturby Bergen, Kunst- og designhøyskolen i Bergen, Norsk Teater- og Orkesterforening, Nettverk for Scenekunst and as deputy in Norsk Kulturråd. Sven Åge Birkeland has received Danseinformasjonen's honorary prize, the Hedda Committee's honorary prize, the Pernille statuette and has been appointed a knight of the French Order of Arts and Literature.

We have had a close relationship with Sven Åge over several decades, and he has been a central part of everyday life for many of us. Sven Åge made it easy to love and be very proud of BIT Teatergarasjen. It is not without reason that most people who have entered the administration and board over the years have stayed for a long time.

Sven Åge has been the reason why many have created their lives in Bergen. With his work for the performing arts, he made Bergen an international city. With an attitude towards the arts, an approach and a program that is on a par with - and sometimes above - the most innovative in the biggest capitals in Europe.

Sven Åge's death sets a divide in time. Still, what he has built through a life dedicated to the performing arts is of a lasting nature, a foundation and breeding ground for the future. This will be manifested when BIT Teategarasjen moves into Sentralbadet, after a long period as nomads in Bergen since our former venue in Nøstegaten was demolished in 2008. Sentralbadet has already begun to take shape as a house that will gain international weight, and become an epicenter for artistic development, discussions, and practice.

We will take good care of BIT Teatergarasjen. Not despite the fact that Sven Åge is gone, but because of everything he has created. His work and actions have given us enormous confirmation of what art can mean in our lives, and what believing in each other as people can lead to. We are grateful to have been able to work closely with Sven Åge over so many years and admire his stamina and unyielding spirit - on behalf of the arts and people he saw and wanted to support.

A whole day will be dedicated to remembering and celebrating Sven Åge on 22 October 2022, during Oktoberdans.

Our thoughts go out to Anne-Cécile, Tim and other family and close friends.

Thank you for everything, dear Sven Åge.

Karoline Skuseth, interim artistic and managing director

Gunn-Vivian Eide, chairwoman of the board

On behalf of the administration and board at BIT Teatergarasjen

The great great Sven Åge. The man from Bergen. Eternally grateful I could call him my dear friend. Our company would be nowhere without him. Lots of love to A.C. and the Theatergarasjen clan. He ate life. He saw every corner. He will for ever be the hardcore theatre animal. And we will be. Be better. For he existed. ❤️ ❤️ ❤️

Frank Vercruyssen

First posted on Facebook

Det var ikke slik det skulle bli.
Vi skulle samles til apéro i solveggen på Tronstad. 
Og jeg skulle ha med katten.
Vi skulle oppsøke de faste kantarellstedene 
krøke oss under gamle grantrær på jakt etter nye steinsoppsteder 
og ta årets siste båt til Lysøen for de gule trompetene.
Vi skulle partere kroppsdeler av hjort og du skulle fylle leiligheten og bordet med viltmiddager og mengder med god vin i mørke høstkvelder.
Vi skulle flyte nedover Mekong på elvebåten, bare en gang til, og stå opp til munkene ved soloppgang i Luang Prabang.
Det var ikke sånn det skulle bli.
Vi skulle henge i kafeen på Sentralbadet og drikke vin i arbeidstiden, som ikke lengre gjaldt oss, og utveksle sterke meninger om det meste og de fleste.
Og alle barnerumpene som vaset rundt skulle lure på hvem disse gamlisene var.
Plutselig har alle sist gang blitt siste gang.
Timeglasset mistet bunnen 
og mens vi så tiden renne ut
skrapet vi sammen livet
feiret de gode dagene
og drakk vinen til siste dråpe.
Sven Åge Birkeland 08.03.1960 - 18.07.2022

Tone Tjemsland

Eulogy for the funeral

Svenski, we'll miss you so much down here. You were the best mothaf'n punk romantic cowboy out there, with a biggest and bravest heart.

Petra Zanki

First posted on Facebook

Dear Anne-Cécile, Tim, Sven’s family. Dear friends.

When I first walked through the doors of Teatergarasjen in Nøstegaten as a young student 20 years ago, it felt like coming home. From that first moment, I knew that this was where I wanted to work. I began, as many of us in the administration, by putting up posters for BIT around town, mainly to get to see performances for free, and to have a good reason to hang out at the bar below the risers, after the shows. When I got the opportunity to join the team as curator for the discourse program ten years later, I said yes with exclamation marks.

Sven made it easy to love and be proud of BIT Teatergarasjen. The administration consists of dedicated colleagues, that have had a close relationship with Sven over several decades. He has been a central part of everyday life for many of us. We have lost an inspiring, fearless, and adventurous mentor.

The past 8 months I have been the interim artistic and managing director for BIT. That means that I’ve been taking over where Sven had to leave his ongoing projects, intentions and dialogues, keeping the momentum going until a new management is in place. Although I have been working closely with our national and international networks for a long time, the experience of holding Sven’s official position is something else. The relationships that Sven built across the world has left a lasting construction. A mesh of affection, dedication, affinity and fond memories. By introducing myself as representing BIT to new collaborators and artists we want to invite to Bergen, there is already an anticipation there, a fertile starting point.

Through the last couple of years, Sven was very clear that he trusted us to take care of this construction. As groundkeepers in the administration, we will protect, feed and develop it, and keep it safe. 

The work that Sven has brought to Bergen throughout the years has let us experience art as unique, but shared moments of something unexpected, pure, astonishing, weird, somehow important, or just honest, in a wide range of artistic expressions. We have been invited into spaces of utopian alternative societies, of political disagreement, of joy, provocation and trance-like states of mind. The makeshift communities that are built between stage and audience in these moments, have felt like freedom, like heart and brain relating to everyone present, thinking differently but alongside. Like binding everybody in that specific space together, for the sole purpose of sharing a single important experience. Momentsthat struck everyone witnessing them, and on many occasions knowing that it happened only once, just this way and with this intensity.

We are a considerable number of people who have experienced moments of this kind because of Sven. Moments of being part of something bigger than ourselves.

Thank you for everything, Sven Åge. We miss you immensely.

Karoline Skuseth

Eulogy for the funeral

When, at a loss for words, one Google Searches ‘poems for a memorial service’, 

a poem that Maya Angelou wrote in 1987 for James Baldwin is always quite high on the list. I stumbled upon this poem even more prosaically, which will make the possibility of ever being regarded a poetry connoisseur very remote: two years ago, I was watching Shetland, the BBC crime series, and at the beginning of the fifth season Detective Inspector Jimmy Perez recited it at his mother’s graveside…  I paused the episode and then Google Searched the text.  

However, do not be fooled by this utterly trivial preface, sometimes poems are on top of lists for a reason.  


When great trees fall, 
rocks on distant hills shudder, 
lions hunker down 
in tall grasses, 
and even elephants 
lumber after safety. 

When great trees fall 
in forests, 
small things recoil into silence, 
their senses 
eroded beyond fear. 

When great souls die, 
the air around us becomes 
light, rare, sterile. 
We breathe, briefly. 
Our eyes, briefly, 
see with 
a hurtful clarity. 
Our memory, suddenly sharpened, 
gnaws on kind words 
promised walks 
never taken. 

Great souls die and 
our reality, bound to 
them, takes leave of us. 
Our souls, 
dependent upon their 
now shrink, wizened. 
Our minds, formed 
and informed by their 
fall away. 
We are not so much maddened 
as reduced to the unutterable ignorance 
of dark, cold 

And when great souls die, 
after a period, peace blooms, 
slowly and always 
irregularly. Spaces fill 
with a kind of 
soothing electric vibration. 
Our senses, restored, never 
to be the same, whisper to us. 
They existed. They existed. 
We can be. Be and be 
better. For they existed.


One of the few reasonably smart things I said to Sven when I had dinner with him and Anne-Cécile last December – it turned out to be the last time I would see him – was that he could be sure of one thing: he EXISTED.  He hadn’t let life idly pass by.  He ferociously explored every version of it, visited the mountains, the meadows and the valleys, played every game in the arcade, saw every corner, nook and cranny of the house. He checked it all off: Been there, done that, bought the T-Shirt. 

If there’s one man I know that honoured Arundhati Roy’s famous words: 

‘The only dream worth having is to dream that you will live when you’re alive and die only when you’re dead.’, it is Sven Åge Birkeland.  

I mean, when stating that a person singlehandedly changed the course of his country’s national theatre history and its relationship to the international artistic landscape is no pathetic poetical exaggeration but a simple matter of fact, it is quite safe to say that this person EXISTED.  He existed.  

And thanks to his existence we can be.  Be better. 

In his and his team’s hands Teatergarasjen in Bergen became one of the most innovative and important venues in Europe, a place where you wanted to be, where you were wanted, where Sven made his signature soup for you, where you were surrounded by a group of loving people, tirelessly curious for what he cherished most: the art of life.

As far as my company is concerned, overestimating Sven’s importance is impossible.  He literally changed our lives. He opened the doors to his house for us in 1994.  Our first English language creation took place in Nøstegaten: 

The Answering Machine by Finn Iunker.  

The following years, he paved the way for us to Scandinavia and beyond: Public Enemy, Point Blank, One 2 Life, Questionism, The Tangible,… in Norway, Sweden, Denmark, Lithuania, Poland, Finland, the list goes on and on.

The dude knew everyone….

But beyond all this name and place and accomplishment dropping one unshakeable reality remains: Sven was a dear, dear friend, a beautiful man with smiling eyes that sparkled with mischief, a lover, a punk rockstar, an insatiable epicurean, a smoking, one-eye-half-closed-a-few-fingers-at-his-temple-the-little-finger-bent great tree of a man.  Not a big pompous tree flexing its branches, looking at you with dead eyes and babbling hollow theatre director phrases, but a slender and sensitive silver birch tree who believed in the wind and who was always ready to say yes.

To you and to life.

I love you, Sven, for you EXISTED.

Frank Vercruyssen, TG STAN
Eulogy for the funeral

In a small number of lives, in even fewer moments, it happens that some idea bursts into the reality of things, that some thought becomes an event, that a flash of recognition blasts into the glare of the as yet unthought. Such lives are often wasted in search of the ever-new impossible. The rare ones, rarer than any minimal unit of frequency, burn in their uniqueness with such intensity that by the time we count to one we already conclude that there are no two of them. That they were unique, but enabled the existence of the multitude. Such life was Sven Åge Birkeland , a life in which"impossible" was the word for "necessary", "problematic" was the word for "normal", "maladapted" was the word for"everyday".
Sven Åge never hid his weaknesses, but he never lived up to expectations, he didn't patronize his audience, he didn't belittle the incomprehensible, he didn't back down in the face of the unknown or felt threatened by complexity. I am proud that we were friends for such a long (but too short) time, grateful that this menefreghista was the first to co-produce and present BADco. outside the Balkans and that he stumbled upon us on several occasions looking for a new language of impossibility. Thanks Sven Åge, thanks forever.

Goran Sergej Pristaš

First posted on Facebook

Je viens de retrouver la première communication professionnelle que j'ai reçue de Sven Åge Birkeland, comme directrice artistique du Festival Les 20 jours du théâtre à risque (Montréal, Québec, Sherbrooke et Jonquière). Il s'agit d'une enveloppe pleine de documentation sur le BIT et sur des artistes norvégien.nes (Baktruppen, Verdensteatret, etc.) ...avec un dessin de Sven à l'endos! J'avais rencontré Knut Ove Arntzen plus tôt dans l'année (1992) et il nous avait mis en contact (et nous le sommes restés depuis). On y voit Knut Ove A' en avion –SAS-Scandinavian Airlines pour être précis - au centre de l'image, je suis (Sylvi L') sur une arche loin dans l'océan et Sven (SÅB) est à gauche, au BIT sans doute, se connectant par truchement à notre réseau! On t'a aimé, Sven. 

I just found the first professional communication I received from Sven Åge Birkeland, as artistic director of the Festival Les 20 jours du théâtre à risque (Montreal, Quebec, Sherbrooke and Jonquière). It was an envelope full of documentation about BIT and Norwegian artists (Baktruppen, Verdensteatret, etc.) ...with a drawing by Sven on the back! I had met Knut Ove Arntzen earlier in the year (1992) and he had put us in touch (and we have stayed in touch ever since). It shows Knut Ove A' on a plane -SAS-Scandinavian Airlines to be precise- in the center of the picture, I (Sylvi L') am on an arch far out in the ocean and Sven (SÅB) is on the left, at the BIT no doubt, contacting through a weird wire to our connection! We loved you, Sven.

Sylvie Lachance

First posted on Facebook

Det fantes aldri og kommer aldri til å være en som deg i Bergen. Hvil deg, det er fortjent, men vi savner deg allerede! Du var en helt!

Dennis Reksten

First posted on Facebook

When I first met Sven Åge Birkeland, almost 25 years ago, I immediately became an admirer of the groundbreaking work he did in Bergen. His courage and vision changed the path of many artists from all over the world (me included) and blew the mind of many spectators (me included). Getting to know him better, I came to realize that his professional brilliance was rooted in his ferocious will to live, generously offering joy and fun to everyone around him (me included). His depart after a long disease is a great loss. All my love to his family and friends. 
He was a dear friend, the most inspiring colleague and my own private dealer of Aquavit. For all this, I will miss him forever.

Tiago Rodrigues

First posted on Facebook

I was trying to find a picture of Sven Åge Birkeland in his leather jacket, cos’ that is how will always picture him. A nordic pal that was always there and always ready for a drink! Last vivid memory is trooping Yokohama late night with him and Priit to find a Brasilian karaoke bar(!). Friends forever I thought, not knowing that it was the last time. Sven was a true pioneer and a pain in the ass sometimes, and that is why he was one of a kind! And I respected and loved him for all of that. End of an era I am afraid. My deepest condolences to Anne-Cécile Sibué, lots of healing love.

Virve Sutinen

First posted on Facebook

R.I.P Sven Åge Birkeland.... my heart goes out to you Anne-Cécile Sibué

We have lost an important voice and shaper of our field.... with love and respect dearest Sven!

» In Memoriam: Sven Åge Birkeland (08.03.1960-18.07.2022)

It is with great sadness that we at IETM have learnt that the Norwegian artistic director, curator and performing arts pioneer, Sven Åge Birkeland, has passed away after two years of fighting a vicious cancer.  

Sven was the artistic and managing director of Norway's oldest and most prestigious international theatre, BIT Teatergarasjen, the dance biennial Oktoberdans and the theatre biennial Meteor. In addition, he was sought after as a curator and advisor for programs of festivals and venues, within Norway as well as internationally. In that capacity he influenced the curatorial processes and development of many performing arts programs across the globe with his distinct vision, taste and unique sense for new artistic potential.

His work for the Norwegian performing arts scene was invaluable, before anyone else opening up a window – via BIT Teatergarasjen, for Norwegian artistic innovators – to expose their work to the world. 

Sven was a dedicated IETM member and contributor to the network´s development from its early days, and as everywhere else, the often needed critical but always constructive voice crucial to a network wanting to be relevant and fresh in its approach and focus.

IETM is deeply grateful to Sven for his contribution to our professional family for decades, and his voice and passion for the performing arts will be greatly missed.

We send Sven´s family, friends and colleagues our most sincere condolences.  

Ása Richardsdóttir

IETM Secretary General

First posted on Facebook

I'm thinking a lot about Sven Åge Birkeland. I'm an innvandrer til Norge looking for muligheter i teater. I'm in Bergen walking down the street toward the BIT offices with a hjertekaker in my hand and a smile on my face (just as Kristian Seltun told me to). I'm driving in the Volvo through the fjords toward a ferry and a maybe a Sveler. I'm eating raspebolle with comrades in Pingvin in October. I'm listening to him tell me a story about the tall mountains on either side of the city and and about how he would sit and drink coffee and watch trains come in and out of Bergen station and dream of travel... a story that later made it into a show. I'm thinking about Andreas and Marie and Rune and Tone and all the great people I met while working at BIT and in Bergen. I'm sending love. Go well dear man. Thanks for all the chances you gave me to come and play.

Andy Smith

First posted on Facebook

Hvil i fred Sven Åge Birkeland. Min profesjonelle debut i teaterbransjen startet under din ledelse. Og lenge før det som student, som frivillig på meteorfestivalen 2015, var du en lett tilgjengelig teatersjef å komme i prat med. Stille spørsmål og undre seg over ting. Og ikke bare det. Jeg har nok hatt de mest sjelesettende scenekunstopplevelsene på BiT Teatergarasjen i de ti år jeg bodde i Bergen. Sist gang jeg så deg vekslet vi noen hyggelige ord og anerkjennende nikk. Jeg var så glad for å se deg på oktoberdans 2020. Det blir trist å ikke se deg i år. Vi er mange som er glad for at du droppa ut av teatervitenskap og starta din egen greie som har bært så mange frukter.

Rania Broud

First posted on Facebook

Dear Sven Åge,
We miss you so much. You took care of us, protected us, challenged us, trusted us, never stoped believing in us, made us believe everything is possible …..with love…….the only way.  You always got the best out of us and the people around you. You were a true coach not only for artistic work, but also for humanity.  Your love was endless. Our hearts are filled with sorrow now, though your spirit will help us continue. You will never be forgotten. Our greatest Sven Åge RIP

Heine Avdal & Yukiko Shinozaki

First posted on Facebook

Sven Åge Birkeland  without you i would not have been able to do what I do.

Lisa Vereertbrugghen

First posted on Facebook

Takk, Sven Åge for alle forestillingene som formet og endret mitt perspektiv som kunstner for alltid. Takk for alle gode stunder, personlig og faglig. Varme tanker til alle nære og kjære.

Maia Urstad

First posted on Facebook

Med kunnskap og intuisjon, teft og glimt i øyet skal BIT Teatergarasjen bygges!

Sven Åge Birkeland (1960-2022) etterlater seg et kompromissløst livsverk.

18. juli gikk Sven Åge Birkeland bort og en hel epoke med ham! Han har stått for selve teatereventyret, det å bidra til å utvikle en ny forståelse for scenekunst uavhengig av den institusjonelle teaterhistorien. Selvfølgelig fantes det teater i Norge før Sven Åge Birkeland, men det var han som innførte en ny internasjonal dynamikk i norsk teater, noe som også var et sterkt bidrag til skandinavisk teater, slik Daniel Andersson pekte på da han snakket om Stockholm som periferi og Bergen som sentrum, i en kommentar i forbindelse med at han hadde erfart at Sven Åge var terminalt syk. 

Sven Åge Birkeland kom til Bergen og teatervitenskap på universitetet i 1982, sammen med en liten gjeng fra det sydligste Norge som alle satte spor etter seg; slik som Tone Tjemsland, Neil Fulton og Tone Avenstroup. Preben Faye-Schjøll kom også til Bergen og det samme gjorde Lisbeth Bodd. Det kokte i dette miljøet av ivrige studenter som på hver sin måte bidro til teatereventyret. Forholdet mellom teori og praksis ble ivrig diskutert på forelesningene vi hadde på UiB, i Villaveien 5, den gule villaen på høyden, samtidig som en ny idé så ut til å slå rot: Å skape en teaterfestival som skulle matche det som allerede skjedde i Amsterdam og København med forskjellige Gjøglerne kommer-festivaler. 

Bergen Internasjonale Teater, senere BIT Teatergarasjen, begynte å ta form med Birkeland, Tone Tjemsland og Preben Faye-Schjøll i bresjen, i 1983. Selv stilte jeg meg til disposisjon når det gjaldt å definere trendene som var avgjørende for de internasjonale miljøene, i skjæringspunktet mellom teaterlaboratorier, folkelig-teatrale grupper og etter hvert visual performance og visuell eller likestilt dramaturgi innenfor både performativt teater og dans. 

I denne fasen ble ideen om å fange opp det nye teatret født. Det skulle være forestillinger som kunne overraske og«ta publikum på sengen», slik som Théâtre du Radeau fra Frankrike, som kom med flere forestillinger til Bergen og møtte superlativer i uttalelser fra teaterkritikere og teaterfolk. Eller jeg kan nevne Michael Laubs Remote Control Productions, som var mer postmoderne og formmessig noe mer kontroversiell med sitt multimedia-uttrykk og personlige historier hentet fra dagbøker så vel som fra crime-sjangeren. 

Danske Billedstofteater og senere Hotel Pro Forma var tilsvarende med på denne dansen omkring teatrets gullkalv — som altså hadde Bergen som sin beitemark i disse årene hvor alt kunne skje. Den bergenske mesenen Johan Fredrik Kroepelin stilte kontor til disposisjon for Bergen Internasjonale Teater, og i 1990 åpnet Teatergarasjen, som skulle bli så legendarisk i det internasjonale miljøet. BIT gikk over til helårsdrift, åpnet Prøverommet for unge kunstnere som ville utvikle sine egne ideer. De samlet også deltagere fra Skrivekunstakademiet i Hordalands dramatikerkurs, som for eksempel Finn Iunker og Marianne Solberg. De utviklet ideen om kanapeen, en dramatisk kortform som kunne varme opp for de store internasjonale kompaniene - eller det kom utvekslingsstudenter, særlig fra Tyskland, slik som André Eiermann, som her tok de første skrittene mot det postspektakulære teater. Eiermann er senere kommet tilbake til Norge og er i dag professor i teatervitenskap ved Universitetet i Agder. 

Baktruppen ble plukket opp av Tom Strombergs Theater am Turm i Frankfurt am Main, og alle var spente på hvordan det skulle gå i forbindelse med visningen av Germania Tod in Berlin, etter Heiner Müller, i 1989. Det pågikk febrilske debatter, og til festivalen i 1988 hadde Ritsaert ten Cate og Hugo de Greef kommet til Bergen for å se om det virkelig skjedde noe i Norge og Skandinavia. Og det fant de ut at det gjorde, og dermed kom flere skandinaviske kompanier ut i verden.  

Fra 1990-tallet og utover på 2000-tallet kom så de små festivalene i oktober, Oktoberdans og Meteor, og BIT engasjerte seg samtidig sterkt i samarbeid med partnere i EU, under programmer som House on Fire og Apap. Sven Åge Birkeland sto i spissen for hele denne virksomheten på en energisk måte. Han hadde klare formeninger om hva som kunne bli en god forestilling. Han hadde både kunnskap, intuisjon og ikke minst teft – kort sagt de kvalitetene som skal til for å bli en god dramaturg og kuratorkritiker, et begrep som viser til at en kunstnerisk leder eller kurator gjennom sin måte å velge ut på fungerer som en slags kritiker. 

Sven Åge Birkeland hadde svært sterke meninger om hvordan kvalitet skulle være og var en kompromissløs utøver av faget «kuratorkritikk». Når han først hadde bestemt seg, gjennomførte han til punkt og prikke uten slinger i valsen. Etter hvert som den nye autentisiteten og den nye kommenterende dokumentarismen gjorde sitt inntog, kunne det blåse opp til storm, slik som i forbindelse med diskusjonen og kontroversene omkring Morten Traaviks Sløserikommisjonen, som preget debatten like før Birkeland ble alvorlig syk. BIT og Birkeland hadde vilje til å gjennomføre prosjektet på tvers av ekstern kritikk og motsetninger i forhold til deler av Oslo-miljøet.     

På denne tiden hadde BIT Teatergarasjen vært uten fast spillested siden den «egentlige» Teatergarasjen ble revet i 2008, og BIT måtte arbeide nomadisk uten store scener. Denne fasen ble krevende, men BIT besto det nomadiske med glans – før de skal flytte inn i en ombygd svømmehall sammen med Carte Blanche. 

Da blir det et enda større hav å svømme i for å si det metaforisk. 

Tang Fu Kuen fra Singapore er utnevnt til ny teatersjef og vil tiltre i desember 2022, og i mellomtiden er Karoline Skuseth konstituert teatersjef. Men det vil i alle fall være arven fra Sven Åge Birkeland som skal videreføres. Stiftelsen BIT Teatergarasjen vil fortsatt være selvstendig og BIT vil fortsette å være en internasjonal aktør. Med kunnskap og intuisjon, teft og glimt i øyet skal den nye BIT Teatergarasjen bygges! Det gjorde Sven Åge Birkeland med den gamle. Etter 38 år som kunstnerisk leder etterlater han seg et kompromissløst livsverk. Men hans teft og glimt i øyet vil fortsatt følge oss!

Knut Ove Arntzen er emeritert professor i teatervitenskap ved Universitet i Bergen.

Knut Ove Arntzen

Professor Emeritus, Universitetet i Bergen

Publisert i Norsk Shakespearetidsskrift

My heart breaks learning of your departure these past days Sven Åge. 
Very grateful to have your trust both in life and in work. As a young artist you have trusted my first work, and this means deeply. Thank you for your existence. You have paved way to so many people and artist and have built a beautiful community and platform for so many of us. May you rest with all the love and beauty you deserve. We will forever celebrate your life.

Joshua Serafin

First posted on Facebook

Sjefen har forlatt oss. Den beste sjefen.

Det er trist.

Eg har elska den rare fantastiske teften din for scenekunst. Eg har rive meg i håret over din manglande forståelse for teknologi. Eg har flirt over din aversjon for smileys (heilt til du planta foten din i sosiale medier og gjekk fullstendig bananas). Eg har kvidd meg for kva avisene skulle skrive, når du har slengt med leppa i møte med dei. Eg har kjent meg nær deg og satt pris på når eg har hatt det tungt.

No har eg berre ein stor klump i halsen.

Eg får lyst til å sjå 22 år med forestillinger på nytt. Eg har lyst til å fikse e-posten din igjen. Fikse deg eit nytt passord. Du skulle fått banna til BA så mykje du ville (Ikkje eit vondt ord om BA altså, men saftig ordbruk svinger godt i tabloidene). Eg ville så gjerne kjent omsorgen din igjen.

Den beste sjefen gjer dei rundt seg gode. Sven Åge gjorde oss gode nok til å seie han imot, vere kritiske og engasjerte.

Han ville ha kolleger, ikkje ansatte.

Savner deg sjef. 👍🏻❤️😉💪🏻❤️❤️❤️

Andreas Langenes

First posted on Facebook

Sven Åge Birkeland. 
I need to write something. Call it a tribute. I read here on Facebook that you will stop as director over Bergen’s International theater BIT. 40 years. Now that’s a legacy. It’s a long time and just a moment. 1984. The beginning of HipHop the end of punk. The hight of disco the end of jazz funk. Purple Rain. Bergen. I’ve worked from Stockholm my whole career (I’m now in Copenhagen) and if you work with performing arts in Stockholm you constantly, like all the time, think of yourself as in periphery. (Well center and periphery at the same time.) Bergen. A god forsaken rainy(beautiful) town. The only way to fly there is to change flights from Oslo. And in this town Sven Åge and his classmates decided to change Scandinavian theater forever. And they did. Despite the politics, despite geography, carried by the knowledge from Knut Ove Arntzen and the theater science department in Bergen Uni. They started with a festival, built the coolest (fucking) theater in the world. In an old garage. With a great bar under the seating. Cool was an understatement. Here the best of the craziest showed uncompromising works. With a tight knit crew. Sewed by Sven Åge. For me. In stockholm what they did (and do)in Bergen was mind blowing. If they can co-produce Raffaello Sanzio, or Forced Entertainment or TG Stan why can’t we? That frustration grew into a career for me. And I have everything. Yes everything to thank these kids in Bergen, in rainy Bergen, for what I am today. What I know. Believe in. And fight for. Sven Åge is terminally ill. I feel like I’m the last one to know. It just hit me like a brick. I just need to tell you and everybody else on this small mistreated planet. Rock’n’Roll theater punk ass full on no regret theater. Lives in rainy Bergen. For ever.

Danjel Andersson

First posted on Facebook previous of Svens death.

Sven Åge Birkeland har gått ut av tiden. Tiden er ute av ledd.
Jeg startet som frivillig på BIT Teatergarasjen rundt 2006/2007 og har vel strengt tatt aldri «sluttet». Andre arbeidsplasser har kommet og gått, men BIT har alltid funnets der. En utvidet familie som man kan komme til når som helst. Senest i høst tok jeg et par vakter under Meteorfestivalen. Ikke fordi jeg «trengte» det, men fordi jeg ville det. Det var også siste gangen jeg møtte Sven Åge. Svekket av sykdom, men likevel til stede på forestillingene jeg jobbet på.
Sist vi hadde kontakt var i forbindelse med Pernilleprisen i januar. Sven Åge skulle bli tildelt æresprisen Pernillestatuetten. Vi i Teaterforeningen hadde lenge ventet på en passende anledning til å tildele Sven Åge denne prisen. Ikke et år (siden jeg ble leder i foreningen 2013) som navnet hans ikke vært med på shortlisten. Når han høsten 2021 annonserte at han gikk av som teatersjef for BIT Teatergarasjen etter nesten 40(!) år var han en opplagt kandidat for prisen, selv om vi hadde håpet på å kunne overrekke den i forbindelse med åpningen av Sentralbadet. Begrunnelsen var selvsagt Sven Åges lange virke i scenekunsten sin tjeneste. Hans arbeid for samtidsscenekunst i Bergen, Norge og internasjonalt er uten sidestykke. Sven Åge har skrevet Bergen inn i teaterhistorien. 
Vi venter alle på at Sentralbadet skal bli virkelighet, men etter flytten fra Nøstegaten i 2008 har Teatergarasjen virkelig vist at «Home is where your heart is». Hjertet i Teatergarasjen har vært Sven Åge og det vil fortsette slå langt etter at han selv forlatt åstedet. 
Kjære Sven Åge, takk for alle gode opplevelser og samtaler. Never a dull moment. Alt det beste – alltid. Du vil ikke bli glemt.

Millan Persdotter Persson

First posted on Facebook

BIT teatersjefen er gått bort, Sven Åge Birkeland. En kjempe i norsk scenekunst og nyere tids norske kulturhistorie.Veldig leit. Han utviste et mot få andre har. Frekk og utfordrende var han også. Utilgjengelig, uforutsigbar, omskiftelig og likevel: OMG hvordan han kunne kjempe og stå. One of a Kind. SÅB only. Will be missed. Very much so ... En hedersmann veldig på sin egen og omfattende måte.

Karen Sofie Foss

First posted on Facebook

No Nonsense. Or only the nonsense that matters.
Sven Åge Birkeland in memoriam, by Tim Etchells.
Travelling with Forced Entertainment to present productions in Bergen and elsewhere in Norway from mid-late 90s on, it was always pleasure and huge psychic sustenance to find conversation and beer with the irrepressible force of art and nature that was Sven Åge Birkeland. Sven was one of those folks that makes you feel immediately at home; easy-going, wry, sharp and funny, a passionate and full-on knowledgeable rock‘n’roll vibe to his enthusiasm for theatre and performance. No nonsense. Or only the nonsense that matters. It was always (and still is) a huge thing for a touring company to find a place – audience, context, festival, theatre, city – in which a new temporary home gets convened. Not home in the sense of permanent residence but home in the sense of felt connection and lived, vital exchange. Making that space – pulling it from the gap between worlds – was one part of the work of Sven and the team around him, the part of the work we were lucky enough to encounter first-hand, far from our own homes, in Bergen, that city of hills, rain, fog and possibility. Beneath the shelter of the seating bank at BIT when we first went there was the bar, a huddled space of serious laughter and intense chatter, our first taste of Sven’s hospitality and the hub at the centre of his conjuring the building as a venue for art. We showed and created many things in partnership with Sven as the years flickered by, as lives changed, as the work changed, and as the work he and the team presented changed lives. We rolled in more-or-less straight from the heat of Beirut to play Quizoola! in the freezing-cold garage next door to BIT, years later played Tomorrow’s Parties in a temporary venue where the show got stopped because tiles were falling from the ceiling as we performed. We were with Sven way before that, in Kongsvinger, on a tour which also included tg STAN from Belgium, walking logging roads together at dawn; and later we were with him in Sheffield too, part of some international exchange we cooked up, all of us eating at the vast Candytown Chinese restaurant on London Road; and much later still we were with him for presentations of Complete Works in Bergen – older bodies, energies, same fucking smile on that guy, always the same beautiful laugh. He had a sense and understanding for it all (performance) and a love for it all (life) that made you think he would probably live forever. That energy, a pure indefinable sparkle. So rare. And so important.
He had a sense and understanding for it all (performance) and a love for it all (life) that made you think he would probably live forever.
One of the last times I saw Sven was over a video link. He was in Japan, at a conceptual art auction which included a work of mine, a strange process at the event in which audience members bid for the works with offers of things other than money. Sven’s bid for my work was that in exchange for receiving it, he would be my on-call telephone therapist to console me over Brexit. He was a good joker, but he didn’t get the work. Now that I think about it though, I would have made such very great use of his telephone therapy skills in the last few years. I would call him now, in fact, if this whole thing had worked out differently. I would say that the performance scene needs, now more than ever, passionate presences like his (although there really is no ‘like him’ in this instance, no one like him at all), I mean we need now, more than ever, curators and presenters driven in ways that go above, around and beyond the data-driven, technocratic instrumentalism that so largely prevails, to the detriment of almost everything that matters. And, if I called Sven, now, I mean at this precise moment – 18.16 on the 20th July 2022 – which I can because I still have his mobile number in my phone and cannot as it’s two days since he died, I would say thanks. Thanks for all the differences you made, not just to our work but for the differences you made to, and the connections you made across, local and international scenes. And I would say thanks for the life, as lived. It was a source of strength and joy, and a privilege to be touched by it.

Tim Etchells

Publisert i Norsk Shakespearetidsskrift

Du må holde i det til du dør

Minneord om Sven Åge Birkeland fra tidligere sjef på Black Box teater, Jon Refsdal Moe.

Første gang jeg møtte Sven var på en festival arrangert av Senter for kulturell avfgiftning i Beograd. Jeg var en ung akademiker da, og jeg trodde at livet mitt skulle handle om å lese bøker, langt borte fra det vi på den tiden kalte praksisfeltet, og som jeg tror de fleste av oss nå, jeg selv inkludert, vil kalle livet.

Det var kaldt og det regnet, Nato hadde bombet byen bare et par år før. Verdensteatret var der, Hooman Sharifi og Kristine Slettevold, Lars Øyno, Knut Ove Arntzen. Jeg sank inn i noe da, den turen var begynnelsen på det som skulle bli livet mitt i noen år, og som jeg fremdeles tenker på som noe av det mest intense og det mest virkelige. Sven var 43 og jeg syntes han var jævlig gammel. Kristian Seltun var vel 33. Gammel han også.

Jeg utviklet et drøyt munnsår på den turen, fikk influensa og møtte et spøkelse på hotellrommet (Det der skal du ta alvorlig, sa Knut Ove på flyet hjem. Det er mange spøkelser på hoteller), men jeg var ute med dem hver kveld. Sven alltid i midten. Lua og øreringene og en stadig os av sigg rundt ham. Jeg fikk et navn på den turen. Læppa Mu. En kombinasjon av min medisinske tilstand uttalt på bergensk, og de serbiske arrangørenes lydmalende måte å stave etternavnet mitt på. Jeg kan fremdeles høre ham. Telefonen ringte, jeg svarte, og i den andre enden kom det: Læppa Mu! Med den varme innrøyka stemmen. Jeg tror han sa det hver eneste gang han ringte meg. Også den siste gangen, i fjor sommer, da ingen hadde sett hverandre på halvannet år, Jeg sto på en liten grusvei utenfor huset til en felles venn. Det var en hvit sjasmin der. Eller kanskje en syrin. Blå himmel. Det durte i lomma. 

 –  Hallå Sven, sa jeg, påtatt oppstemt.

 –  Læppa Mu!

 –  Åssen går det? (Dumt spørsmål. Jeg visste jo at han var syk)

 –  Det går te hælvete!

Høsten 2009, morgen på en terrasse i Wroclaw, han og Mette Helgesen og jeg. Sven spurte meg om jeg hadde rukket å drite. Eller riktigere, han intervjuet meg om mine dritevaner når jeg var på tur. Dreit jeg før frokost? Eller etterpå? Når syntes jeg egentlig det var best å drite? Jeg kom ikke på noe bra å svare, jeg var fremdeles ny i gamet, så han sendte spørsmålet videre til Mette. «Før og etter» svarte hun og fortsatte med eggerøra.  Selvfølgelig kødda han med meg da. Selvfølgelig nøt han å sette meg litt ut. Men det lå også mye omsorg i den køddinga. For det han gjorde var innvie meg i et felleskap, av folk som reiser mye, som lever ustabile liv, som lever, og det gjorde han, og det gjorde også jeg i disse årene, for kunsten. Og det vi vet, vi som har levd for kunsten i noen år, er at du må drite når du kan, for det kan bli lenge til du får anledning neste gang. 

Det var sånn han var. Fullstendig, nesten programmatisk ujålete. Kunsten var livet for Sven, og det var aldri noen grunn til å pakke den inn i noe annet. Jeg har et opptak et eller annet sted, av meg selv, fremdeles den unge akademikeren, som har haia til meg en intervjuavtale med kunstneren Walid Raad, som var blitt den heiteste pottiten i kunstfeltet etter Documenta XI et par år før, og som Sven hadde hentet inn til Oslo. Han hadde solbriller og røyka sigar. Soft spoken. Eloquent. I to timer satt vi der, i en eller annen hage, snakket om spøkelser og Derrida og sånne ting som var hipt i 2004. Da jeg hørte igjennom tapen dagen etter var ikke stemmen til Walid Raad der. Alt jeg kunne høre var den jevne klirringa og pratinga ved bordet, der Sven og teamet tømte et par flasker hvitvin og lot skravla gå mens jeg la beslag på stjerna deres. Det overrasket meg at han heller ville skravle enn å lytte til den intelligente samtalen vi hadde der på hjørnet. For jeg visste det ikke da, men Sven visste det, og jeg lærte meg det senere, at kunsten alltid er større en alt vi sier om den. At samtalen ved bordet, hvor triviell den ellers måtte være, var mye viktigere enn et intervju om Derrida på bordhjørnet, og at derfor er det helt logisk at det er den som ble spart for ettertiden. Jeg skrev til Walid Raad og forklarte situasjonen.»I am sorry to hear about my disappearance», svarte han. «It does not surprise me». Og han avslo høflig tilbudet om nok et intervju.

At Sven bygde en institusjon vet vi. Det er mer enn de fleste av oss. Men han bygde noe annet også, noe som er mye større. Jeg ser det for meg som et luftig reisverk, spinkelt men stødig likevel, et nett av sammensurra bambuskvister høyt oppe i lufta, som strekker seg over landegrensene og verdenshavene (ja det gjør faktisk det), et godt stykke tilbake i historien og kanskje også inn i fremtiden. Kanskje skriver jeg, for dette reisverket er ikke plantet ned i jorda, ikke ned i faglitteraturen, ikke ned i institusjonene som kommer til å overleve oss. Det bæres oppe av de menneskene som til enhver tid lever i det rare lille hjørnet av kunsten som detter mellom alle stoler og forstandskategorier, det som ikke helt er dans, ikke helt teater, ikke helt er billedkunst og nettopp derfor er alt det på en gang og dessuten noe mye større, noe vi aldri helt greier å sette ord på, men som alltid var der Sven var, og som han inviterte så mange av oss inn i. Det Sven bygde var ikke bare en institusjon. Han bygde opp et felt. Han bygde opp en kunstforståelse. Ikke ved å finne opp begreper eller definere trender, det var han ikke interessert i, men ved rett og slett å være dette feltet, ved å skape muligheter for oss andre, muligheter til å skape, til å spille og –  ikke minst –  til å se scenekunst. Om vi ikke hadde sett alt det Sven introduserte for oss, hvor hadde vi vært da?

Og mens du holder på forstår du hvor fragilt det er, hvor mye alt som omgir deg er resultatet av noen få menneskers arbeid. …

Når du er ung tar du verden for gitt. Du kommer inn den, lærer hvordan den fungerer og leter etter strategier for å overvinne den. Og mens du holder på forstår du hvor fragilt det er, hvor mye alt som omgir deg er resultatet av noen få menneskers arbeid. Og du lærer deg å respektere disse menneskene. Og etterhvert forstår du kanskje også at du selv er blitt til en av dem du ville overvinne, at du har bidratt på din måte til å holde dette feltet oppe, at dette luftige og vaklevorne reisverket av sammenfletta bambuspinner er blitt en del av deg. Og du skjønner at du må holde i det til du dør. Slik Sven holdt i det til han døde. Han fortalte deg det ikke da, men døra som han åpna for deg kan ikke lukkes igjen.

Vi fikk sagt hadet i november da han ble slått til ridder på den franske ambassaden. I mars fikk jeg en tekstmelding av Anne-Cécile. «Feel free to come to Bergen if you want to see Sven». Vi diskuterte litt på telefon, og jeg bestemte meg for å la dem være i fred den siste tiden. Ingen av oss visste jo at han skulle holde ut så lenge.

 – Tell him Læppa Mu says hi, skrev jeg til slutt

Hun svarte : – He is saying hi and smiling.

Jon Refsdal Moe

Tidligere teatersjef Black Box Teater

Publisert i Norsk Shakespearetidsskrift

Kjære Sven Åge. 
Tusen takk for de femten årene jeg fikk samarbeide med deg. Jeg husker tydelig vårt første ordentlige møte i baren på den gamle Teatergarasjen. Jeg var nyutdanna koreograf og håpet at du ville vise en versjon av avgangsforestillinga mi. Isteden foreslo du at jeg heller skulle jobbe videre og lage noe nytt; du ville co-produsere. Det var viktig å bli trodd på og støttet av deg på et tidlig tidspunkt og det gjorde at jeg begynte å se for meg et liv som koreograf (og her har jeg nok selskap av mange kunstnere både i Norge og internasjonalt).
Siden har du vært en klippe av en samarbeidspartner, et fast holdepunkt i et omskiftelig og uforutsigbart arbeidsliv. Du har alltid vært overmenneskelig god til å svare på henvendelser (særlig med tanke på at du må ha fått hundrevis hver dag), og sendte ofte meldinger for å sjekke inn. Dette dagligdagse arbeidet vitner om stor omtanke for dine samarbeidspartnere og en særegen interesse for hva vi drev med. Noen ganger kalte du forestillingene jeg lagde for perler, mens andre ganger var det mer kritiske tilbakemeldinger å få (men du ville likevel gjerne sette meg i kontakt med en kollega i Polen som hadde likt arbeidet, og fortsatt co-produsere neste arbeid).
Tusen takk for ditt mot, din generøsitet, ditt skarpe blikk, din evne til å støtte og inspirere, til å se de store linjene og drive feltet vårt framover. Far vel!

Ingri Fiksdal

Publisert i Norsk Shakespearetidsskrift

Da Sven Åge Birkeland gikk i bresjen for å etablere Bergen Internasjonale Teater i 1983, var det genuint nybrottsarbeid som ble gjort. For selv om Black Box teater og Teaterhuset Avant Garden ble etablert omtrent på samme tid, var det en avgjørende forskjell mellom disse og Bergen Internasjonale Teater: Det kuraterende leddet. Black Box teater og Teaterhuset Avant Garden var kunstnerstyrte og eid av de frie gruppene som hadde rett til å spille der. Dermed ble profilen deretter. I Bergen var det skarp profil og kompromissløs programmeringsvilje fra første stund. Siden har Trondheim og Oslo fulgt etter og lagt seg på samme linje, og Norge kan skilte med det sterkeste miljøet av programmerende teatre i Norden. Dette skylder norsk scenekunst Sven Åge Birkeland en stor takk for.
Det var Sven Åge som foreslo at jeg som 27-åring skulle søke stillingen som kunstnerisk leder på Teaterhuset Avant Garden, og at jeg skulle dra til Trondheim og lage en slags avdeling av BIT der oppe. Og det var vel i grunnen også det vi gjorde. Jeg var så og si daglig på telefonen med Sven Åge (og ikke minst også Mette Helgesen, på det administrative) og jeg nøt godt av både kunnskap og erfaringer, men kanskje viktigst av alt: Nettverket. For Sven Åge kjente alle de kule folkene og han delte dette villig vekk med meg. Det var en generøsitet der og en vilje til å få ting til som var helt unik. Det var altfor lite penger, men det var kraft i samarbeid. Og var det en ting Sven Åge kunne, så var det å samarbeide med andre. Tilsvarende teaterhus rundt om i Europa co-produserte kompanier og kunstnere man hadde felles interesse for, gjennom å legge penger eller det man hadde av andre ressurser i potten. Her var Sven Åge blant pionerene. Og kunnskap. Den ressursen som ligger i faglig styrke, teft, god orientering og de riktige kontaktene var kanskje den mest avgjørende. Kall det gjerne kredibilitet. Sven Åge Birkeland hadde kredibilitet så det holdt. 
Første gang jeg var i Brussel med Sven Åge, var rett etter at jeg hadde begynt å jobbe på Avant Garden. Jeg kjente den belgiske scenekunsten godt, men bare utenfra som publikummer og student. Sven Åge kjente alle, og vi var i en rekke møter med folk som for meg på den tiden var store stjerner. Om kvelden tok vi en øl på hotellet og jeg måtte spørre: Nå har vi vært i møter hele dagen og snakket om fremtidige prosjekter i alle, men vi har jo ingen penger, så hvordan ser de egentlig på oss her? Er vi bare bønder i byen? Ja, svarte Sven Åge, vi er bønder i byen – men vi er jævlig kule bønder i byen. 
I en periode på rundt 15 år reiste jeg mye med Sven Åge, til festivaler, til programmerende teatre. Graz, Wien, Beograd, Zagreb, Hamburg, Berlin og New York var alle frekvente reisemål i tillegg til en rekke andre. Sven Åge hadde dessuten sitt forhold til Frankrike og Paris. Og så var det Belgia selvsagt. Brussel, Antwerpen, Gent og Leuven. Eller en snartur til Kortrijk. Eller Hasselt. Jeg minnes også en veldig hyggelig middag i Mechelen, før vi skulle se Abattoir Fermé. Vi drakk en bra Vino Nobile. For Sven Åge var det dette det handlet om. Å lete seg frem til det neste, det nye. Det ble en livsstil. Jeg er evig takknemlig for at jeg fikk være med. 
Hjemme handlet det om å skape det kuleste teaterhuset av dem alle. Teatergarasjen finnes ikke lenger, men for et sted det var. Å være teatervitenskapsstudent i Bergen på nittitallet med Nøstegaten 54 som fast hangout var helt fantastisk. Alt som ble vist der var interessant. Og mye av det var i verdensklasse: Théâtre du Radeau, Michael Laub og Remote Control Productions, tg STAN, Forced Entertainment, Rosas, Raimund Hoghe, The Wooster Group… Og Baktruppen, Verdensteatret og Ingun Bjørnsgaard Prosjekt! Byens kuleste bar var det også der. Jeg husker en liten, svart-hvitt annonse i Bergens Tidende: «Vi har skjenkebevilling, rikelig med toalettkapasitet – og et pokker så godt høstprogram.» 
Med Sven Åge Birkelands bortgang har en nøkkelfigur i europeisk samtidsorientert scenekunst forsvunnet. Han vil bli sterkt savnet. Jeg og mange med meg kan takke ham for så mye. I noen sammenhenger alt.

Kristian Seltun

Publisert i Norsk Shakespearetidsskrift

Det er ikke synd på Sven Åge. 
Han som etter eget, høyst troverdig, utsagn var sykemeldt totalt én dag i løpet av sitt arbeidsliv. 
er gått av banen tjue minutter før fulltid til hele stadions stående applaus. 
Han har gitt mange nok målgivende pasninger nå og spilt mange nok av oss så bra som vi kan bli, 
dyrket frem og løftet frem andre livsverk på skuldrene av sitt eget bredeste og største. 
Det er oss som står igjen det er synd på. 
Vi er så mye fattigere nå, her vi står litt tafatte og utspredte igjen rundt et nydannet Stillhetens Hav av fravær. Don’t it always seem to go, that you don’t know what you’ve got till it’s gone? 
Et fravær av fandenivoldskhet, av faglig og menneskelig teft, og ikke minst kombinasjonen av disse, av toleranse, av mangfold, av alvor i lek, av ekthet, som jeg tror stadig flere i miljøet vil føle på etterhvert som tiden gjør ham fjern og mytisk. 
Det jiddisch-engelske språket har et eget begrep for Sven. De kaller ham mensch: 
en som drives av en grunnleggende anstendighetsfølelse, et trygt og avklart verdisyn, mer enn enn av begjær etter bekreftelse, anerkjennelse, likes. En man kan stole på, en som har både øye og hjerterom for Den Andre, og/men som handler med heder og integritet uansett hvilken vei vindene blåser. 
Så: hvile nå, far. Strekke ut. Ta en røyk (til). Sette sammen fiskestangen. Dingle med beina. Ta vare. Under en annen sol enn vår. 
In a place where there are no men, strive to be a man. For man, read Sven.

Morten Traavik

Publisert i Norsk Shakespearetidsskrift

19. juli kom den triste nyheten om at Sven Åge Birkeland er borte.
Jeg har tenkt mye på ham i de siste månedene, og visste godt hvor dårlig han var. Likevel kom det som et sjokk.
Vi har kjent hverandre i nesten førti år.
Sven Åge bygde opp Bergen Internasjonale Teater – fra ingenting, til å bli vår epokes viktigste norske scenekunstinsitusjon.
Ingen andre har gått så elegant fra pønk til institusjonsbygging.
En stor livsgjerning og et stort tap.
Langt inn i språkløsheten beholdt han sin kritiske sans og sin åpenhet, med en balansedans få forunt.
Når noen har lagt ned et stort arbeid som mot alle odds bærer så mange frukter, er det bare å bøye seg i støvet etter ham.
Det ble forunderlig vellykket.

Øyvind Berg

Publisert i Norsk Shakespearetidsskrift

Da jeg som student på Skrivekunstakademiet i Hordaland ble kjent med BIT Teatergarasjen, kjente jeg igjen ånden fra da jeg var med i Lillehammer Amatørteater og sammen med Stig Werner Moe laget noe som het Teaterfabrikken. Vi var ungdommer som ville noe mer enn å spille historiske spel på Maihaugen. På Teatergarasjen var det alt mulig, og det var et miljø som var veldig formativt for en ung student. I løpet av de årene som har gått siden da har mye skjedd, men alltid har BIT Teatergarasjen vært et viktig referansepunkt. Også når jeg har vært irritert og uenig. Det er vel i grunnen slik at Sven Åge Birkeland og miljøet rundt lærte meg å verdsette nettop dette: Å dele erfaringer man senere kunne være rykende uenige om.

Grethe Melby

Publisert i Norsk Shakespearetidsskrift

Sven Åge hadde en fininnstilt radar for potensial, og teft for å gi muligheter til riktig tid. For min del gjaldt det en anbefaling om å overta som dansekritiker for Bergens Tidende da Marit Strømmen dro østover. Det var i 2004. Jeg var nylig ferdig med hovedfag i Teatervitenskap, og hadde vært i kretsen rundt BIT Teatergarasjen som frivillig medarbeider og som medredaktører i tidsskriftet 3t, som benyttet Teatergarasjen som uformell base. Kritikergjerningen i BT bidro til å åpne flere dører som skribent, og ledet til mulighetene jeg fikk som utvalgsmedlem og senere som scenekunstkonsulent i Kulturrådet.
Faglig sett har jeg BIT Teatergarasjen å takke for en vedvarende interesse for dansekunst og koreografi. Festivalen Oktoberdans, både gjennom det kunstneriske programmet og utallige seminarer, har vært avgjørende. Sven Åge fanget opp generasjonen av koreografer som begynte å lage forestillinger rundt århundreskiftet. Kunstnerskapet til blant andre Hooman Sharifi, Mette Edvardsen, Heine Avdal og Yukiko Shinozaki, Henriette Pedersen og Kreutzerkompani har bidratt sterkt til å forme min forståelse av hva dans og koreografi kan være. Ved å presentere deres arbeider over tid ga Sven Åge både kunstnerne og publikum mulighet til å utvikle seg.
Sven Åge var opptatt av kunst, ikke sjanger, og la vekt på viktigheten av kontekst. Kunst med nerve var et mantra. Det er mange forestillinger og prosjekter som kunne løftes frem som eksempler, men jeg nøyer meg med å nevne Kjetil Kauslands No Más (2008). Kanskje en av de korteste forestillingene jeg har opplevd, men de få minuttene den varte gjorde uutslettelig inntrykk.
Jeg avslutter med Sven Åges egne ord fra et intervju jeg gjorde med ham i 2008 for herværende tidsskrift: «Bruk teater som en arena. Det skal ikke være drevet av regler. Jeg driver et laboratorieteater. Teater som kalkulert risiko. Jeg har mange laster og jeg gleder meg over hver eneste en.»

Melanie Fieldseth

Publisert i Norsk Shakespearetidsskrift

Kjære Sven Åge,
jeg kom med toget til Bergen på begynnelsen av 2000 og hadde gjort litt research og funnet ut at Teatergarasjen, det var et teater hvor sånne som Forced Entertainment og Tg STAN - som jeg nettopp hadde sett, spilte. Og det var i Norge, i Bergen! Jeg troppet opp på kontoret nede på kaia og møtte de kuleste folka; Sven Åge, Mette og Lars Ove. Jeg fikk jobb, og Mette, som hadde hørt at jeg nettopp var kommet til byen, sendte med meg en grønn, gammal lenestol og sa jeg skulle pelle meg ut før de angra. Sven Åge stod ved siden av og gliste. Rough love - fra første øyeblikk. Det var det første møbelet mitt i Bergen, og er en av de få tingene jeg har tatt med meg hit til Berlin. Jeg sitter i den nå, mens jeg skriver dette. Ikke at den er spesielt pen eller noe, på ingen måte, men den hører liksom til. Teatergarasjen hadde nemlig anskaffet seg noen kule møbler: den beryktede gule sittegruppen på Mezzaninen. Og med det begynte mitt eventyr de neste ti (?)årene med alle disse fantastiske menneskene, og deg, Sven Åge, som hadde startet det hele. Fra festival, til det kuleste teateret overhodet, et sted som for meg var helt fantastisk og utenkelig, at dette fantes i lille Norge!
NONcompany ble til i den gule sofaen, der vi satt med Teatergarasjens frankeringsmaskin og fikk frankert den første søknaden to på tolv før fristen. I den sittegruppen møtte jeg så mange mennesker som har betydd og betyr veldig mye for meg. Og fra den gule sofaen lærte jeg mine viktigste leksjoner av å observere deg Sven Åge: mot! Når alle tror ideen er galskap: kjør på! Alt er lov, så lenge det innebærer en viss risiko.
Vi hadde Annie Sprinkle og Motorhead, og Wooster Group og Rosas og gravemaskinkonsert med Kaptein Kaliber og Robert Lepage med ti tonn utstyr (eller noe sånt) og bryllup og Motus og Superamas og musikkkorps om hverandre og vi skallet alle hodet i tribunen der vi satt under den, i baren, til neste dag begynte å gry. Vi passet på geiter og kunstnere og publikum og hverandre. Vi moppet gulv til uendeligheten og grillet på kaia og snakket om kunst og kitsch og politikk og musikk og livet og om kunst igjen.
Takk for all den vanvittige inspirasjonen, Sven Åge, takk for alle eventyrene, takk for alt jeg lærte og for alt det du gjorde for oss og for scenekunsten og for byen og for å sette landet på scenekunstkartet. Jeg hadde ikke vært den samme uten. God reise.

Lise Risom Olsen

Publisert opprinnelig på Facebook og i Norsk Shakespearetidsskrift

Sven Åge ga meg ansvar og armslag helt fra starten, da jeg ble ansatt i BIT for 11 år siden. Jeg ble tidlig vant til hans «Gofor gold!», og jeg visste at jeg hadde ham i ryggen. Gjennom disse årene har Sven Åge vært veldig viktig for meg, både som menneske og som fagperson. 
Vi har fungert som en liten familie i våre kontorlokaler ytterst i Strandgaten. Gjennom tiår med opplevelser og møter med banebrytende og sjangerdefinerende scenekunstkompanier fra Europa og resten av verden, har vi i administrasjonen vært på utallige reiser sammen. Vi har hatt som mål å bringe verden til Bergen, og det føles som at vi har reist langt.
Årene siden gamle Teatergarasjen i Nøstegaten ble revet i 2008 har krevd mye av oss som institusjon, i bølgedaler av fremdrift fram mot at et nytt teater skulle bli en realitet. For Sven Åge har det aldri vært noe alternativ å gi seg.
Når jeg forteller kollegaer i utlandet at vi programmerer og co-produserer mellom 45 og 50 unike produksjoner årlig, og samtidig har vært nomader i vår egen by i 14 år, blir det ofte møtt med forbauselse. Det sier seg selv at det har krevd en sjelden form for utholdenhet for å få dette til å fungere. 
Sven Åge fikk oppleve at hans arbeid for et nytt teater endelig kommer i havn i Sentralbadet, der riveprosessen starter i løpet av høsten. Det er et stort ansvar vi nå forvalter, et scenekunsthus vi ønsker at skal bli en raus smeltedigel for den frie scenekunsten i flere generasjoner framover.
I vår seneste samtale fortalte jeg ham om de siste skissene fra Sentralbadet, arkitektenes forslag til materialvalg og farger. Men det er ingen tvil om at det som vil være mest definerende for vårt liv i Sentralbadet er arven etter Sven Åge. Jeg vil gjøre alt jeg kan for at denne blir ivaretatt.

Karoline Skuseth

Publisert i Norsk Shakespearetidsskrift

Hvil i fred, kjære Sven Åge Birkeland



Kjære Sven Åge. Din bortgang kommer ikke som en stor overraskelse. Vi visste at du lenge slåss mot en aggressiv kreftsykdom, en sykdom som dessverre vant over deg til slutt. Likevel gjør det sterkt inntrykk.

At du nå er borte, er først og fremst et uerstattelig tap for dine nærmeste, som vi sender våre dypeste kondolanser til, spesielt til vår tidligere teatersjef Anne-Cécile Sibué som har vært nær deg til det siste.

Din bortgang er også et stort tap for den frie scenekunsten i Norge og den omfattende internasjonale kontaktflaten av scenekunstnere og programmerende teaterhus som du over lang tid arbeidet iherdig for å dyrke frem og støtte. Du har satt dype spor etter deg.

Du vil bli husket for din egenartede, kanskje litt punkete, DIY eller motkulturelle måte å søke og tilnærme deg det nyskapende og progressive. Du var alltid på jakt etter den mest overskridende eller overraskende kunsten som kunne provosere, irritere og berøre. Og du traff virkelig planken.

Du var sørlending, men Bergen ble ditt hjem, og det var Bergen som fikk størst glede av din skaperkraft. Tidlig på 1980-tallet valgte du scenekunst fremfor film da du ble en del av et inspirerende miljø som vokste ut av teatervitenskapen ved Universitetet i Bergen. Fra dette miljøet kom initiativet til festivalen Teatertreff´84. På denne tiden var det få internasjonale impulser på den ganske konservative bergenske teaterscenen. Etableringen av Teatertreff’84 gav startskuddet til en endring på dette. Navnet på festivalen ble forøvrig kortvarig, da det ikke sa noe om de kunstneriske intensjonene som lå bak. Den bergenske scenekunsten trengte en større og internasjonal orientering og det var i den sammenhengen at du etterhvert ble primus motor og etablerte Bergen Internasjonale Teater.

I lang tid var Bergen kjent som byen hvor den mest interessante scenekunsten fant sted, noe du var sterkt medvirkende til. Etter at Teatergarasjen ble revet i 2008, besto mye av arbeidet ditt i å utvikle en ny arena for BIT Teatergarasjen. Dessverre gikk du bort for tidlig til å se det nye teaterhuset endelig ta form. Det føles utrolig urettferdig, men din utrettelige innsats og insistering på et eget teater for progressivt, tverrkunstnerisk og samtidsorientert scenekunst vil alltid bli husket.

I årenes løp har Black Box teater blitt inspirert av ditt internasjonale utsyn og din tillit til både kunstnere og publikum. For oss har BIT Teatergarasjen vært en viktig og mangeårig samarbeidspartner. Arven etter det du skapte vil prege oss i lang tid fremover.

Å arbeide sammen med deg har alltid innebåret å være del av en pågående diskusjon om kunsten, og livet, hvor målet ikke nødvendigvis er å komme til enighet. Snarere tvert imot. Det er ved å tillate friksjon at utvikling skjer. Din produktive motstand har i alle fall vært berikende for meg personlig, og for oss som scenekunstfelt, men dessverre er det slutt. Den norske scenekunsten har mistet en sentral drivkraft og et betydningsfullt menneske som har gitt et uvurderlig bidrag til norsk scenekunst. Vi kan ikke annet enn å være dypt takknemlig.

Varme tanker fra alle oss på Black Box teater 

Jørgen Knudsen

Teatersjef Black Box Teater

Publisert på

Himmelen har fått ei ny stjerne. Sven Åge Birkeland - nær venn av Rosendal Teater - gikk bort tirsdag 18. juli 2022.
- Våre tanker går til hans familie og venner som nå er i dyp sorg. Vi sender dere kjærlighet og kondolanser. Sven var helt unik - en banebrytende, rå og utrettelig visjonær. Hans arbeid og sjel etterlater seg et stort merke i det norske og internasjonale scenekunstfeltet. Svens fantastiske arbeidsinnsats over flere tiår vil merkes i mange år fremover. Han vil savnes dypt, både som kollega og venn.
Hvil i fred, venn.

Alexander Roberts
Teatersjef Rosendal Teater
Publisert på Facebook

Dear Sven,

was always good to meet you in theatres and bars around Europe, in the Austrian mountains, sharing good wine on tables discussing our ideas of supporting artists. It was ARTISTS FIRST, the belief that made up the identity of our work not the popularity of fashionable productions. You fed our networks with fundamental ideas and responsibilities.

The artworld remembers your persistence for artistic opportunities and quality,

I miss the good times with you, rest not only in peace but with the best theatre, dance and rock’n roll.

Michael Stolhofer
Former director Szene Salzburg, founder of the apap network
Innsendt bidrag

Dear Sven,


We met in real life maybe four times (our first talk was in café Monk in Brussels in 2017 and when we finished you asked me where you could go to party that evening :)). Even though we did not meet so much, you had a profound influence on how my life and work and everything in between developed. You gave me a chance, when not many others did. And you continued to do so. I felt your trust and it was a huge support to me. It was the kind of support any artist can only dream of. You provided a safe space, freedom and care.


I am sorry I could not be present on the 22nd of October to hold the space for you the way you did for me.

But I want you to know that I will always remember your answer when I thanked you for giving my last show at least 1 international stage. It’s a phrase that reflects so much of who you are and what you stand for.


You wrote:

"What is life without surprises and risk? Nada"


Those were also the last words I received from you.

I take them and carry them with me, forever.


I send you my love and eternal gratitude.

And next time we meet I will know a good party to tell you.

Love, Lisa

Lisa Vereertbrugghen

Innsendt bidrag

Takk for alt du gav gjennom teateret.

Takk for vidsyn, mot og kløkt som har gitt oss en bredere horisont.

Takk for stormfull dannelse i BITs tjeneste på 90 tallet.

Erik Vang

Innsendt bidrag

My name is Andrea, I am a theatre maker – and a drama maker said Sven once. He probably said Italian drama maker – he knew I don’t like to be isolated as Italian, so he was doing it all the time. I met him 12 years ago and in time he has become one of my closest friends. It has been very difficult to find these words, because it is difficult to go through the emotions.


Sven, Sven Åge, Svenni, Birkis has been a magnet of emotions, a gutty engaged emotional person. He was seeking emotions, promoting emotions, provoking emotions. It is difficult for me to deal with emotions without having him around, because with Sven emotions were handy, simple, evident, self-explaining and welcome. Emotions are human and everything I have seen him doing was aimed to enjoy the people around him. A glass of good wine, a good chat a good meal with good people. And damn, he knew a lot of good people, in theatres, in shops, in kiosks, in restaurants, in Yokohama, in Paris, in Montreal, in New York and … and… If he would have a good chat with a person he would remember the person he had a good chat with and the person would remember him. Of course he had a huge charisma that helped, but the charisma came by the fact that, speaking with him, you knew immediately that that was it: Tell me something and I’ll tell you something. Whatever the thing is. Just be there while you tell it, tell it straight forward, don’t go around it, give it everything you have, whatever you have.


I don’t really remember it, but I assume our first chat in 2010 has been of this kind, because we never stop the conversation since then. I didn't really choose to move to Norway, I was brought here by my wife. Sven was a person who welcomed me as an artist first and as a friend later without expecting me to change into something I wasn’t. He never told me “in Norway we do it this way”, he rather enjoyed the way I was messing with Norwegian society and checked I wouldn’t compromise. Towards the end of his sickness we were sitting together, drinking something, smoking a cigarette and i was fighting against resignation, struggling to find a story to tell him.. I know he was disappointed by my silence, but he wasn’t resigned, he was there, unable to speak and move, giving the thumb up, watching around and making a smile that was clearly saying : “Don’t worry, I love you anyway… loser!”


His sickness has been an incredible lesson of patience and stoicism, but actually he’s lifestyle has been a lesson of patience and stoicism: be aware of what really matters to you, focus on it and enjoy any bit of it. As a curator he created tons of opportunities for tons of artists, we all know that, but what impressed me the most, while watching him, is how much he enjoyed witnessing the situations and the encounters he himself had created. With the same enthusiasm and surprise he had when he would find a mushroom, he enjoyed the fruits of his work, as if they were random lucky chances. He was one of the best curators, because he was a great spectator. And he had the rare fortune of considering himself lucky. Hence the charisma, the determination, the light-hearted will. I miss being in a festival or going to hunt mushrooms or tasting a new wine with him, because of the joy of any new find. And I miss even more the way he would have dismissed this whole speech of mine with a sharp “bullshit!” to move on for a new discovery.


Nonetheless, I would like to finish “this whole speech of mine” thanking you Anne-Cécile, to have made it possible, for us and him to enjoy our friendship moment after moment. 

Andrea Spreafico

Eulogy for the funeral

Dear Anne-Cécile, Tim and Sven Åge’s family,

Dear friends,

I have had the great pleasure and honor of working closely with Sven Åge since I became chairwoman of the board of BIT Teatergarasjen in 2008. Before that, I had an impression of Sven Åge as a very cool and slightly scary guy whom I admired and respected - and felt quite awe for. When we became friends through our collaboration in BIT, I luckily didn't think he was so scary anymore, but my admiration and respect has only grown bigger and bigger over the years.

The first thing I discovered was how important BIT and Sven Åge are to Bergen as a city of culture. No matter who I spoke to in Bergen's cultural life, they pointed out how BIT had changed Bergen, broadened the horizon, set a new standard for what performing arts can be and, not least, placed Bergen on the international cultural map. And fortunately, he knew how to reach those who sat on the money bags, both in Bergen and in the rest of the world.

The next thing I discovered was Sven Åge's high standards for quality. Not only for performing arts, but also most other things, for example academic debate, music, wine, food, waffles and not least friendship. On the board of BIT, we do not receive a fee for the regular board work, but rather spend the money on a summer dinner and a Christmas dinner. Sven Åge always chose a restaurant of high quality and ensured that we on the board were both challenged and satisfied. He was an enjoyer of life - who wanted to share what the good life has to offer. These board dinners stand for me and the others on the board as a long chain of pearls with unforgettable and beautiful memories.

And talking about the board, I would like to highlight Sven Åge's ability to see people and cultivate talents. I know that this is a very important success factor in BIT both artistically and in the selection of employees. But I dare say that the wonderful but slightly assorted assembly that makes up the board of BIT is a result of us being discovered by and/or attracted by the magical powers of Sven Åge. Or as one of the members of the board has formulated it: "It always felt important to participate when Sven Åge entered the room in his black denim trousers, black sweater and looked at us with his sharp but humorous gaze. Then we knew that things would change!”

Another of Sven Åge's qualities that has impressed us on the board is an incredible work capacity combined with a strong stayer ability. The fact that BIT Teatergarasjen became nomads in 2008 has never been anything other than a temporary challenge for our artistic and managing director. He has used the time to explore various alternative venues, strengthen and expand the team at BIT, increase international collaboration, develop the artistic profile, and earmark resources for a separate discourse program linked to the performances. At the same time, he has always taken the time to sit in endless meetings with various developers, financial backers, architects, advisers, and countless politicians. All the while believing that we would build the first new theater in Bergen in over 100 years. And since the current collaboration with Carte Blanche and Bergen municipality began, he has had a steady and constructive course to contribute to Sentralbadet becoming a unique meeting place for performing arts and people from far and wide.

Then I want to highlight a side of Sven Åge that I think is the finest, his relationship with Anne-Cécile; "A match made in heaven". From day 1 it has been clear how happy they have made each other, but it has also been fascinating to see the strong artistic community between them. "Similar but different", they have inspired and stimulated each other - but at the same time worked in different ways and had room for disagreement. As recently resigned artistic directors of BIT in Bergen and Black Box in Oslo respectively, the spouses have held two of the most important positions in the field of contemporary art in Norway. With professional weight, they have balanced their roles professionally and neatly - to the best of the art field. And throughout Sven Åge's illness, it is good to know that the two have had each other! And that both have had so much support from their closest friends and family.

When Sven Åge became seriously ill about two years ago, he was quick to inform us on the board. We have followed the development of his illness with a mixture of hope, sadness, and admiration. Admiration at how little he let the illness and treatment affect him in the first year, how long he continued to work, how calmly and fearlessly he faced his fate and how he continued to live life as much as he could even in the last six months of his life. It is very sad that he is dead, his passing is hard to bear. Everyone on the board has strong and warm feelings for Sven Åge, and everyone has asked me to convey our mutual gratitude and respect today - whether they are here today or are prevented from participating.

We promise to, together with the employees, take good care of BIT Teatergarasjen. Not despite the fact that Sven Åge is gone, but because of everything he has created. 

His work and actions have given us enormous confirmation of what art can mean in our lives, and what believing in each other as people can lead to. We are grateful to have worked closely with Sven Åge over so many years and admire his stamina and indomitable spirit - on behalf of the art and the people he saw and wanted to lift.


On behalf of current and former board members of BIT Teatergarasjen, and the entire "BIT family", I would like to pray for Sven Åge's memory.


Thank you for everything, dear Sven Åge!

Gunn-Vivian Eide

Chair woman of the board of BIT Teatergarasjen

Eulogy for the funeral

bottom of page