In memoriam Sven Åge Birkeland

No Nonsense. Or only the nonsense that matters.
Sven Åge Birkeland in memoriam, by Tim Etchells.
Travelling with Forced Entertainment to present productions in Bergen and elsewhere in Norway from mid-late 90s on, it was always pleasure and huge psychic sustenance to find conversation and beer with the irrepressible force of art and nature that was Sven Åge Birkeland. Sven was one of those folks that makes you feel immediately at home; easy-going, wry, sharp and funny, a passionate and full-on knowledgeable rock‘n’roll vibe to his enthusiasm for theatre and performance. No nonsense. Or only the nonsense that matters. It was always (and still is) a huge thing for a touring company to find a place – audience, context, festival, theatre, city – in which a new temporary home gets convened. Not home in the sense of permanent residence but home in the sense of felt connection and lived, vital exchange. Making that space – pulling it from the gap between worlds – was one part of the work of Sven and the team around him, the part of the work we were lucky enough to encounter first-hand, far from our own homes, in Bergen, that city of hills, rain, fog and possibility. Beneath the shelter of the seating bank at BIT when we first went there was the bar, a huddled space of serious laughter and intense chatter, our first taste of Sven’s hospitality and the hub at the centre of his conjuring the building as a venue for art. We showed and created many things in partnership with Sven as the years flickered by, as lives changed, as the work changed, and as the work he and the team presented changed lives. We rolled in more-or-less straight from the heat of Beirut to play Quizoola! in the freezing-cold garage next door to BIT, years later played Tomorrow’s Parties in a temporary venue where the show got stopped because tiles were falling from the ceiling as we performed. We were with Sven way before that, in Kongsvinger, on a tour which also included tg STAN from Belgium, walking logging roads together at dawn; and later we were with him in Sheffield too, part of some international exchange we cooked up, all of us eating at the vast Candytown Chinese restaurant on London Road; and much later still we were with him for presentations of Complete Works in Bergen – older bodies, energies, same fucking smile on that guy, always the same beautiful laugh. He had a sense and understanding for it all (performance) and a love for it all (life) that made you think he would probably live forever. That energy, a pure indefinable sparkle. So rare. And so important.
He had a sense and understanding for it all (performance) and a love for it all (life) that made you think he would probably live forever.
One of the last times I saw Sven was over a video link. He was in Japan, at a conceptual art auction which included a work of mine, a strange process at the event in which audience members bid for the works with offers of things other than money. Sven’s bid for my work was that in exchange for receiving it, he would be my on-call telephone therapist to console me over Brexit. He was a good joker, but he didn’t get the work. Now that I think about it though, I would have made such very great use of his telephone therapy skills in the last few years. I would call him now, in fact, if this whole thing had worked out differently. I would say that the performance scene needs, now more than ever, passionate presences like his (although there really is no ‘like him’ in this instance, no one like him at all), I mean we need now, more than ever, curators and presenters driven in ways that go above, around and beyond the data-driven, technocratic instrumentalism that so largely prevails, to the detriment of almost everything that matters. And, if I called Sven, now, I mean at this precise moment – 18.16 on the 20th July 2022 – which I can because I still have his mobile number in my phone and cannot as it’s two days since he died, I would say thanks. Thanks for all the differences you made, not just to our work but for the differences you made to, and the connections you made across, local and international scenes. And I would say thanks for the life, as lived. It was a source of strength and joy, and a privilege to be touched by it.

Tim Etchells

Publisert i Norsk Shakespearetidsskrift

Du må holde i det til du dør

Minneord om Sven Åge Birkeland fra tidligere sjef på Black Box teater, Jon Refsdal Moe.

Første gang jeg møtte Sven var på en festival arrangert av Senter for kulturell avfgiftning i Beograd. Jeg var en ung akademiker da, og jeg trodde at livet mitt skulle handle om å lese bøker, langt borte fra det vi på den tiden kalte praksisfeltet, og som jeg tror de fleste av oss nå, jeg selv inkludert, vil kalle livet.

​

Det var kaldt og det regnet, Nato hadde bombet byen bare et par år før. Verdensteatret var der, Hooman Sharifi og Kristine Slettevold, Lars Øyno, Knut Ove Arntzen. Jeg sank inn i noe da, den turen var begynnelsen på det som skulle bli livet mitt i noen år, og som jeg fremdeles tenker på som noe av det mest intense og det mest virkelige. Sven var 43 og jeg syntes han var jævlig gammel. Kristian Seltun var vel 33. Gammel han også.

Jeg utviklet et drøyt munnsår på den turen, fikk influensa og møtte et spøkelse på hotellrommet (Det der skal du ta alvorlig, sa Knut Ove på flyet hjem. Det er mange spøkelser på hoteller), men jeg var ute med dem hver kveld. Sven alltid i midten. Lua og øreringene og en stadig os av sigg rundt ham. Jeg fikk et navn på den turen. Læppa Mu. En kombinasjon av min medisinske tilstand uttalt på bergensk, og de serbiske arrangørenes lydmalende måte å stave etternavnet mitt på. Jeg kan fremdeles høre ham. Telefonen ringte, jeg svarte, og i den andre enden kom det: Læppa Mu! Med den varme innrøyka stemmen. Jeg tror han sa det hver eneste gang han ringte meg. Også den siste gangen, i fjor sommer, da ingen hadde sett hverandre på halvannet år, Jeg sto på en liten grusvei utenfor huset til en felles venn. Det var en hvit sjasmin der. Eller kanskje en syrin. Blå himmel. Det durte i lomma. 

​

 –  Hallå Sven, sa jeg, påtatt oppstemt.

 –  Læppa Mu!

 –  Åssen går det? (Dumt spørsmål. Jeg visste jo at han var syk)

 –  Det går te hælvete!

Høsten 2009, morgen på en terrasse i Wroclaw, han og Mette Helgesen og jeg. Sven spurte meg om jeg hadde rukket å drite. Eller riktigere, han intervjuet meg om mine dritevaner når jeg var på tur. Dreit jeg før frokost? Eller etterpå? Når syntes jeg egentlig det var best å drite? Jeg kom ikke på noe bra å svare, jeg var fremdeles ny i gamet, så han sendte spørsmålet videre til Mette. «Før og etter» svarte hun og fortsatte med eggerøra.  Selvfølgelig kødda han med meg da. Selvfølgelig nøt han å sette meg litt ut. Men det lå også mye omsorg i den køddinga. For det han gjorde var innvie meg i et felleskap, av folk som reiser mye, som lever ustabile liv, som lever, og det gjorde han, og det gjorde også jeg i disse årene, for kunsten. Og det vi vet, vi som har levd for kunsten i noen år, er at du må drite når du kan, for det kan bli lenge til du får anledning neste gang. 

Det var sånn han var. Fullstendig, nesten programmatisk ujålete. Kunsten var livet for Sven, og det var aldri noen grunn til å pakke den inn i noe annet. Jeg har et opptak et eller annet sted, av meg selv, fremdeles den unge akademikeren, som har haia til meg en intervjuavtale med kunstneren Walid Raad, som var blitt den heiteste pottiten i kunstfeltet etter Documenta XI et par år før, og som Sven hadde hentet inn til Oslo. Han hadde solbriller og røyka sigar. Soft spoken. Eloquent. I to timer satt vi der, i en eller annen hage, snakket om spøkelser og Derrida og sånne ting som var hipt i 2004. Da jeg hørte igjennom tapen dagen etter var ikke stemmen til Walid Raad der. Alt jeg kunne høre var den jevne klirringa og pratinga ved bordet, der Sven og teamet tømte et par flasker hvitvin og lot skravla gå mens jeg la beslag på stjerna deres. Det overrasket meg at han heller ville skravle enn å lytte til den intelligente samtalen vi hadde der på hjørnet. For jeg visste det ikke da, men Sven visste det, og jeg lærte meg det senere, at kunsten alltid er større en alt vi sier om den. At samtalen ved bordet, hvor triviell den ellers måtte være, var mye viktigere enn et intervju om Derrida på bordhjørnet, og at derfor er det helt logisk at det er den som ble spart for ettertiden. Jeg skrev til Walid Raad og forklarte situasjonen.»I am sorry to hear about my disappearance», svarte han. «It does not surprise me». Og han avslo høflig tilbudet om nok et intervju.

At Sven bygde en institusjon vet vi. Det er mer enn de fleste av oss. Men han bygde noe annet også, noe som er mye større. Jeg ser det for meg som et luftig reisverk, spinkelt men stødig likevel, et nett av sammensurra bambuskvister høyt oppe i lufta, som strekker seg over landegrensene og verdenshavene (ja det gjør faktisk det), et godt stykke tilbake i historien og kanskje også inn i fremtiden. Kanskje skriver jeg, for dette reisverket er ikke plantet ned i jorda, ikke ned i faglitteraturen, ikke ned i institusjonene som kommer til å overleve oss. Det bæres oppe av de menneskene som til enhver tid lever i det rare lille hjørnet av kunsten som detter mellom alle stoler og forstandskategorier, det som ikke helt er dans, ikke helt teater, ikke helt er billedkunst og nettopp derfor er alt det på en gang og dessuten noe mye større, noe vi aldri helt greier å sette ord på, men som alltid var der Sven var, og som han inviterte så mange av oss inn i. Det Sven bygde var ikke bare en institusjon. Han bygde opp et felt. Han bygde opp en kunstforståelse. Ikke ved å finne opp begreper eller definere trender, det var han ikke interessert i, men ved rett og slett å være dette feltet, ved å skape muligheter for oss andre, muligheter til å skape, til å spille og –  ikke minst –  til å se scenekunst. Om vi ikke hadde sett alt det Sven introduserte for oss, hvor hadde vi vært da?

Og mens du holder på forstår du hvor fragilt det er, hvor mye alt som omgir deg er resultatet av noen få menneskers arbeid. …

Når du er ung tar du verden for gitt. Du kommer inn den, lærer hvordan den fungerer og leter etter strategier for å overvinne den. Og mens du holder på forstår du hvor fragilt det er, hvor mye alt som omgir deg er resultatet av noen få menneskers arbeid. Og du lærer deg å respektere disse menneskene. Og etterhvert forstår du kanskje også at du selv er blitt til en av dem du ville overvinne, at du har bidratt på din måte til å holde dette feltet oppe, at dette luftige og vaklevorne reisverket av sammenfletta bambuspinner er blitt en del av deg. Og du skjønner at du må holde i det til du dør. Slik Sven holdt i det til han døde. Han fortalte deg det ikke da, men døra som han åpna for deg kan ikke lukkes igjen.

Vi fikk sagt hadet i november da han ble slått til ridder på den franske ambassaden. I mars fikk jeg en tekstmelding av Anne-Cécile. «Feel free to come to Bergen if you want to see Sven». Vi diskuterte litt på telefon, og jeg bestemte meg for å la dem være i fred den siste tiden. Ingen av oss visste jo at han skulle holde ut så lenge.

 – Tell him Læppa Mu says hi, skrev jeg til slutt

Hun svarte : – He is saying hi and smiling.

Jon Refsdal Moe

Tidligere teatersjef Black Box Teater

​Publisert i Norsk Shakespearetidsskrift

Kjære Sven Åge. 
Tusen takk for de femten årene jeg fikk samarbeide med deg. Jeg husker tydelig vårt første ordentlige møte i baren på den gamle Teatergarasjen. Jeg var nyutdanna koreograf og håpet at du ville vise en versjon av avgangsforestillinga mi. Isteden foreslo du at jeg heller skulle jobbe videre og lage noe nytt; du ville co-produsere. Det var viktig å bli trodd på og støttet av deg på et tidlig tidspunkt og det gjorde at jeg begynte å se for meg et liv som koreograf (og her har jeg nok selskap av mange kunstnere både i Norge og internasjonalt).
Siden har du vært en klippe av en samarbeidspartner, et fast holdepunkt i et omskiftelig og uforutsigbart arbeidsliv. Du har alltid vært overmenneskelig god til å svare på henvendelser (særlig med tanke på at du må ha fått hundrevis hver dag), og sendte ofte meldinger for å sjekke inn. Dette dagligdagse arbeidet vitner om stor omtanke for dine samarbeidspartnere og en særegen interesse for hva vi drev med. Noen ganger kalte du forestillingene jeg lagde for perler, mens andre ganger var det mer kritiske tilbakemeldinger å få (men du ville likevel gjerne sette meg i kontakt med en kollega i Polen som hadde likt arbeidet, og fortsatt co-produsere neste arbeid).
Tusen takk for ditt mot, din generøsitet, ditt skarpe blikk, din evne til å støtte og inspirere, til å se de store linjene og drive feltet vårt framover. Far vel!

Ingri Fiksdal

Publisert i Norsk Shakespearetidsskrift

Da Sven Åge Birkeland gikk i bresjen for å etablere Bergen Internasjonale Teater i 1983, var det genuint nybrottsarbeid som ble gjort. For selv om Black Box teater og Teaterhuset Avant Garden ble etablert omtrent på samme tid, var det en avgjørende forskjell mellom disse og Bergen Internasjonale Teater: Det kuraterende leddet. Black Box teater og Teaterhuset Avant Garden var kunstnerstyrte og eid av de frie gruppene som hadde rett til å spille der. Dermed ble profilen deretter. I Bergen var det skarp profil og kompromissløs programmeringsvilje fra første stund. Siden har Trondheim og Oslo fulgt etter og lagt seg på samme linje, og Norge kan skilte med det sterkeste miljøet av programmerende teatre i Norden. Dette skylder norsk scenekunst Sven Åge Birkeland en stor takk for.
Det var Sven Åge som foreslo at jeg som 27-åring skulle søke stillingen som kunstnerisk leder på Teaterhuset Avant Garden, og at jeg skulle dra til Trondheim og lage en slags avdeling av BIT der oppe. Og det var vel i grunnen også det vi gjorde. Jeg var så og si daglig på telefonen med Sven Åge (og ikke minst også Mette Helgesen, på det administrative) og jeg nøt godt av både kunnskap og erfaringer, men kanskje viktigst av alt: Nettverket. For Sven Åge kjente alle de kule folkene og han delte dette villig vekk med meg. Det var en generøsitet der og en vilje til å få ting til som var helt unik. Det var altfor lite penger, men det var kraft i samarbeid. Og var det en ting Sven Åge kunne, så var det å samarbeide med andre. Tilsvarende teaterhus rundt om i Europa co-produserte kompanier og kunstnere man hadde felles interesse for, gjennom å legge penger eller det man hadde av andre ressurser i potten. Her var Sven Åge blant pionerene. Og kunnskap. Den ressursen som ligger i faglig styrke, teft, god orientering og de riktige kontaktene var kanskje den mest avgjørende. Kall det gjerne kredibilitet. Sven Åge Birkeland hadde kredibilitet så det holdt. 
Første gang jeg var i Brussel med Sven Åge, var rett etter at jeg hadde begynt å jobbe på Avant Garden. Jeg kjente den belgiske scenekunsten godt, men bare utenfra som publikummer og student. Sven Åge kjente alle, og vi var i en rekke møter med folk som for meg på den tiden var store stjerner. Om kvelden tok vi en øl på hotellet og jeg måtte spørre: Nå har vi vært i møter hele dagen og snakket om fremtidige prosjekter i alle, men vi har jo ingen penger, så hvordan ser de egentlig på oss her? Er vi bare bønder i byen? Ja, svarte Sven Åge, vi er bønder i byen – men vi er jævlig kule bønder i byen. 
I en periode på rundt 15 år reiste jeg mye med Sven Åge, til festivaler, til programmerende teatre. Graz, Wien, Beograd, Zagreb, Hamburg, Berlin og New York var alle frekvente reisemål i tillegg til en rekke andre. Sven Åge hadde dessuten sitt forhold til Frankrike og Paris. Og så var det Belgia selvsagt. Brussel, Antwerpen, Gent og Leuven. Eller en snartur til Kortrijk. Eller Hasselt. Jeg minnes også en veldig hyggelig middag i Mechelen, før vi skulle se Abattoir Fermé. Vi drakk en bra Vino Nobile. For Sven Åge var det dette det handlet om. Å lete seg frem til det neste, det nye. Det ble en livsstil. Jeg er evig takknemlig for at jeg fikk være med. 
Hjemme handlet det om å skape det kuleste teaterhuset av dem alle. Teatergarasjen finnes ikke lenger, men for et sted det var. Å være teatervitenskapsstudent i Bergen på nittitallet med Nøstegaten 54 som fast hangout var helt fantastisk. Alt som ble vist der var interessant. Og mye av det var i verdensklasse: Théâtre du Radeau, Michael Laub og Remote Control Productions, tg STAN, Forced Entertainment, Rosas, Raimund Hoghe, The Wooster Group… Og Baktruppen, Verdensteatret og Ingun Bjørnsgaard Prosjekt! Byens kuleste bar var det også der. Jeg husker en liten, svart-hvitt annonse i Bergens Tidende: «Vi har skjenkebevilling, rikelig med toalettkapasitet – og et pokker så godt høstprogram.» 
Med Sven Åge Birkelands bortgang har en nøkkelfigur i europeisk samtidsorientert scenekunst forsvunnet. Han vil bli sterkt savnet. Jeg og mange med meg kan takke ham for så mye. I noen sammenhenger alt.

Kristian Seltun

Publisert i Norsk Shakespearetidsskrift

Det er ikke synd på Sven Åge. 
Han som etter eget, høyst troverdig, utsagn var sykemeldt totalt én dag i løpet av sitt arbeidsliv. 
er gått av banen tjue minutter før fulltid til hele stadions stående applaus. 
Han har gitt mange nok målgivende pasninger nå og spilt mange nok av oss så bra som vi kan bli, 
dyrket frem og løftet frem andre livsverk på skuldrene av sitt eget bredeste og største. 
Det er oss som står igjen det er synd på. 
Vi er så mye fattigere nå, her vi står litt tafatte og utspredte igjen rundt et nydannet Stillhetens Hav av fravær. Don’t it always seem to go, that you don’t know what you’ve got till it’s gone? 
Et fravær av fandenivoldskhet, av faglig og menneskelig teft, og ikke minst kombinasjonen av disse, av toleranse, av mangfold, av alvor i lek, av ekthet, som jeg tror stadig flere i miljøet vil føle på etterhvert som tiden gjør ham fjern og mytisk. 
Det jiddisch-engelske språket har et eget begrep for Sven. De kaller ham mensch: 
en som drives av en grunnleggende anstendighetsfølelse, et trygt og avklart verdisyn, mer enn enn av begjær etter bekreftelse, anerkjennelse, likes. En man kan stole på, en som har både øye og hjerterom for Den Andre, og/men som handler med heder og integritet uansett hvilken vei vindene blåser. 
Så: hvile nå, far. Strekke ut. Ta en røyk (til). Sette sammen fiskestangen. Dingle med beina. Ta vare. Under en annen sol enn vår. 
In a place where there are no men, strive to be a man. For man, read Sven.